Den usynlige tilstanden del 2.

Jeg er oppvokst på gård i Valle i Setesdal. Som ung var jeg veldig glad i å være med på alt som skjedde, enten jeg var med i traktoren, på heia, hjalp til på gården, eller besøkte Gome og Gofa (besteforeldrene mine på pappas side). Jeg trivdes veldig godt sammen med dyra, spesielt sommerstid med lamming, ridning og masse kreativ lek ute med venner og i nærområdet. Jeg lekte mye med søstera mi som er 1 1/2 yngre enn meg og de andre barna i nærheten og etter hvert broren min som var 4 år yngre. Jeg var også veldig glad i å være på heia både sommer og vinter. Vinterstid dro vi med bamsen (snøscooteren) på hytta, og det har jeg mange flotte minner med. Hundene våre. Turer til Hunderfossen, dyreparken, kino i Kristiansand med hele familien, besøke besteforeldre og tanter i Råde og Fredrikstad. Disse og mange andre flotte minner. <3

Jeg gledet meg veldig til å begynne på skolen, jeg hadde drømt om dette lenge. Men da jeg begynte på skolen, så forandret alt seg. Jeg passet liksom ikke inn med noen. Vi var 13 barn i klassen og 5 av dem var jenter, typisk at det ikke var et partall... det var derfor alltid en på utsida. Det var ofte meg. Men det var ikke bare meg. Det var om å gjøre å være kul, være på den riktige sida hele tiden. Men jeg skjønte aldri hva det var. Jeg trur egentlig ikke de visste det selv heller. Har du sett filmen Mean Girls? Der har du ei som er den "kule" og ei som er "taperen". Kjente meg veldig igjen i den filmen. Dessverre var det ikke bare klassen min og de jentene som var slemme med meg, nei det strakk seg over flere klasser.

Jeg husker spesielt en gang da jeg sto i midten av en ring med en gjeng med elever rundt meg. De slo, sparka og spytta på meg. Jeg var livredd. Plutselig tok noen av guttene og slengte meg inn i lekeskuret og låste igjen fra utsiden. Jeg fikk panikk, og begynte å gråte stille. Det ringte inn og alle unntatt meg gikk inn. Ingen brydde seg om å låse opp for meg. Jeg begynte å hamre på døra og ropte, men ingen hørte meg. En evighet seinere ble jeg endelig sluppet ut igjen av læreren min i 1. klasse. Fikk høre etterpå at noen tilfeldigvis kom på at jeg ikke var der.

Dette var nok dessverre bare begynnelsen av en rekke hendelser.

Jeg slet veldig, og hadde vansker med å finne min plass på skolen og i timene.

Spesielt når jeg begynte i tredje klasse. Da fikk jeg vite at jeg hadde konsentrasjons-, lese- og skrivevansker. Jeg måtte være mer i spesialtimer (i mindre grupper eller 1 til 1), og derfor ikke er så mye i klassen i denne perioden, som gikk over flere år. Det gjorde ikke at det ble noe bedre, nei det gjorde det enda verre. For jeg fikk enda flere svakheter som de kunne ta meg på. Fra før var jeg sjenert, stille og usikker. Med vanskene på toppen ble det enda verre. Det gikk så langt at jeg rømte fra skolen flere ganger. Den ene gangen var på en utflukt langs Åne for å lage seljefløyter. Da stakk jeg av, og en av lærerne fant meg gråtene etter en stund. Da hadde en av barna vært ufin med meg og jeg orka ikke å være der, så jeg stakk. Jeg var livredd for de barna jeg gikk på skolen sammen med.

Det var en periode jeg var langt nede. Så langt nede at jeg håpa på at jeg kunne få sleppe å leve, får jeg hadde det så jævlig. Da kunne jeg sluppet å dra på skolen den dagen og alle andre dager i resten av mitt liv. Men en stemme langt inni meg sa meg at den gleden skal de ikke få! Du skal faen meg kjempe deg igjennom dette! Og det gjorde jeg!

Jeg trivdes ikke med mennesker rundt meg. Jeg stolte ikke på noen, og dette er dessverre også vanskelig den dag i dag. Jeg har jobba masse med meg selv, med å bli en sosial og utadvendt jente. Jeg har fått mer trua på meg selv etter som jeg har jobba mye med å komme dit jeg er i dag.

Jeg gir folk en sjanse. Jeg velger hvem som er mine venner, og jeg tar vare på mine folk. Jeg har lært masse av fortida på godt og vondt. Men bærer ingen nag. Jeg har lært så masse om meg selv og om andre mennesker. Og jeg vet hvem som er vært og ta vare på!

Jeg visste at dette var toppen av en lang historie med andre traumer og dårlige opplevelser som strakk seg helt tilbake til barndommen. Jeg så det ikke selv på den tiden, men jeg er rimelig sikker på at jeg har hatt mye forskjellige fysiske og psykiske utfordringer som ung, og kanskje til og med helt siden jeg ble født.

Jeg har lært at sånne ting som traumer fra langt tilbake setter seg i en liten kropp, den kroppen blir eldre, men traumene følger etter. Det er min jobb og velge hvordan jeg vil jobbe med dem og respektere at til tross for at jeg opplevde det jeg gjorde.

Så har jeg ikke lyst å bytte bort barndommen. Jeg er ikke den enste som har opplevd dette. Jeg vet at det dessverre er mange historier som denne der ute og at noen har blitt fortalt mens andre har blitt glemt. Jeg vet også at noen av dem ikke lever lenger å det er trist. Det kunne like godt vært meg. Men jeg valgte å kjempe!

Så til tross for all jævelskapen så var det mye positivt den tida, som gjorde at jeg kom meg igjennom det likevel. Det er dette jeg vil ta med meg. Og det er det å tenke positivt på utfallet som styrker meg. Får jeg vet at jeg har en styrke av stål og at jeg kan klare alt jeg vil fordi jeg er en fantastisk kvinne med et godt hjerte!

Og det er du og, enten du er mann eller kvinne som har vært der jeg har vært.

STÅ PÅ OG FØLG HJERTET DITT!

Ta og sjekk ut tidligere innlegg om den "Den usynlige tilstanden" det er dette innlegget som gjorde at jeg tok motet til meg og skrev dette innlegget. Det har vært vondt og skrive om det, jeg har hatt det vanskelig med mange av de vonde minnene, men nå er jeg klar får å dele dem. Jeg kjenner det er på tide og legge bak seg den fortiden og få innlegget ut.

Dette er min måte og vise at jeg kan hjelpe andre der ute, ved at jeg kan vise at jeg har klart meg bra, ikke bare bra, men fantastisk BRA!

Kjærlig hilsen

Gunhild Torleivsdotter