Den usynlige tilstanden del 3.

2020 var det året da jeg endelig skulle finne ut rota i hvorfor jeg har hatt alle disse smertene..

Hvem hadde trodd at det var et 2 cm kortere høyre bein som skulle være årsaken...

Jeg fikk diagnosen fibromyalgi 2017, men jeg har hele tiden følt at den diagnosen var feil på meg, at jeg hadde fått feil diagnose. Jeg opplevde at den hadde blitt satt på meg bare for å få noe i papirene. De så at det var noe galt som de ikke kunne definere. Jeg har hørt at man kan få diagnosen fibromyalgi når det er mye usikkert. Ikke alltid, men ofte.

I 2017 fikk jeg også spesialsåler, men ortopedene i Tromsø var litt uenig om jeg hadde en kortere fot eller ei, så de gjorde ikke noe med høydeforskjellen. Sålene gjorde det bare litt bedre, men ikke godt nok. Til slutt, sluttet jeg med disse sålene fordi de gjorde at jeg fikk mer vondt i beina, dette var høsten 2017.

Jeg flyttet hjem til Valle rett etter påske for å bo der en tid. Da fikk jeg ordna meg AAP på Nav, men jeg slet med mye kraftige smerter, og det å gå i denne tida var ikke så godt. Jeg ble veldig fort sliten av alle smertene, og var mye sengeliggende på grunn av alle smertene og det førte til at jeg var mye utmatta og deprimert.

Smertene var veldig reelle, og ikke sånn som fibromyalgi er beskrevet, med at det forflytter seg hele tiden til forskjellige områder på kroppen og at de er smerter som bare jeg føler men som ikke kan ses på røngten eller blodprøver. Nei, dette var mye korsrygg, innside av låret og betennelse og smerte i føtter. Jeg fikk massasje hos fysioterapeuten etter behov.

Jeg flyttet videre til Evje og var der en tid for å ta opp fag. Jeg flytta til Kristiansand fordi jeg begynte med fridans der som gjorde veldig godt for meg. Det var godt både fysisk og psykisk, og det var mer praktisk å bo der jeg hadde yoga, dansen og vennene mine, enn å reise til og fra med buss hver dag. Det tærte på det også.

Treningen gjør godt for meg og jeg føler at ting går bedre, men det går litt opp og ned i perioder med helsa. Jeg kjenner det kommer og går med smerter. Det går i perioder, og er avhengig av ting som årstiden, mengden av aktiviteter, og stress som jeg utsatte meg for. - Men jeg kjenner at ting begynner å ordne seg.

Kristiansand skulle bare åpne dører for meg. Det er ikke her jeg skal bo. Jeg lukter på Oslo.

Sommeren 2019 drar jeg derfor til Oslo og flytter rett inn hos min nåværende ektemann, som jeg fant på en dating app. Hehe. Sammen setter vi et mål om å finne ut hva som egentlig er galt med meg. Han hjelper meg med å finne ut hva jeg skal spørre legen om og hva jeg skal få hjelp med først.

Vi bor på Torshov i den første perioden og her får jeg en eldre mann som lege. Han ser meg ikke. Han ser meg kun som et tall. Som en av mange pasienter den dagen, og fokuserer kun på at jeg er forkjølet eller har urinveisinfeksjon, men ikke på hvorfor jeg aldri blir frisk fra infeksjonene, og hvorfor jeg har så mye vondt i kroppen. Nei det gidder han ikke høre på.

Erlend er til og med inn for å hjelpe med praten en av gangene. Vi hadde forberedt masse før timen, som notater og tema, men han bare ser på meg raskt og sier at "Her får du medisinene dine, også må du hjem å bli frisk før vi kan gå videre."!

Hva faen... Dette er jo hele grunnen til at jeg skal inn: for å finne ut hva som er rota til problemene mine, men jeg kommer ikke noe vei med dette. Det er sterke betennelser i kroppen som gjør meg frustrert. De har jeg hatt så lenge jeg kan huske, og det gjør det jo ikke bedre at andre, mindre infeksjoner kommer og gjør det værre.

Vi finner ut at jeg skal bytte lege. Denne gangen får jeg en ung kvinne på løkka. Her trur jeg det er håp fordi hun er ung og lovende. Haha, det skulle jeg ikke ha tenkt. Hun var værre. Mye værre. Hun var skikkelig uforskammet... Fra første dagen jeg kom, så sa hun at jeg ikke er registrert i systemet, enda jeg hadde forsikret meg flere ganger at alle papirer var oversendt. Hun ber meg komme tilbake.

Jeg prøver igjen seinere, og da sier hun at jeg ikke kan spørre om flere ting på en time. Kun én ting per gang. Jeg regna på det: ca. 2000 kr for 10 ganger for å finne ut hva som hva galt med høyre fot, venstre fot, innsiden av låret, betennelse, vondt i korsryggen +++.

Hva faen, trur hun ikke at kroppen er sammensatt, og at man må se på det helhetlige bilde??

Jeg hadde med en veileder fra NAV med meg inn til legen i et avtalt møte. Legen min gikk helt av skaftet, sa hun har studert jus, og at jeg ikke hadde rett til å ha med meg veileder inn i legetimen. Jeg sa at veilederen fikk lov til å være med på mitt samtykke. Legen virket redd og sint. Hva er det for en reaksjon på et møte der man skal finne ut av veien videre?

Veilederen fra nav ble helt satt ut og anbefalte meg å bytte lege. Hun legen var direkte stygg og uforskammet og hjalp meg ikke en dritt.

Så da bytta jeg igjen på nyåret 2020 for man kan kun bytte lege to ganger i året. Nå tenkte jeg litt nytt, for by-legene hadde jeg nå fått veldig dårlig erfaringer med. Et legekontor på Nordstrand, litt utenfor byen, var derimot en helt annen verden. Disse hadde også en facebook side med veldig mange positive anmeldelser. Møtet med den nye legen skulle forandre livet mitt.

Jeg ble for det første sett inn i øya! Hun spurte meg de gyldne ordene: Hva kan jeg hjelpe deg med idag? Jeg fortalte at jeg egentlig hadde en veldig lang liste, og hun svarte at jeg bare skulle begynne å fortelle alt sammen, og først det viktigste på lista. Hun ble min redning og jeg var så letta over å finne det riktige kontoret og den riktige legen, at jeg skrøt henne opp i skyene. Jeg begynte å grine på kontoret der fordi jeg ble så letta og glad over å endelig bli sett og hørt.

Etter dette ble jeg sendt til alle de beste plassene i Oslo for undersøkelser av spesialister. Nå gikk det plutselig fort i svingene! Det var om og gjøre å finne ut mest mulig før AAP gikk ut og jeg måtte begynne å tenke på at jeg kanskje måtte bli ufør. Jeg tok opp at jeg slet mye med føttene, så legen foreslo en løsning, og henviste til Røntgen og CT av foten. Mye fordi jeg hadde gått med nye, stramme sko over lengere tid denne sommeren og fikk kroniske smerter som jeg måtte få smertestillende for.

Det sitter sykt langt inne for meg å ta smertesitllende, men når smertene er på nivå 10, som er det meste på min smerte terskel, da er det ikke noe å lure på.

Jeg ble også henvist til ortoped, så nå har jeg fått spesialsåler fra klinikken på Ryen. I tillegg så har jeg fått en fantastisk fysioterapeut som pusher, veileder og hjelper med gode øvelser som virker hver uke. Hun har til og med funnet ut grunnen til smertene i foten som jeg slet med i sommer.

Spesialisten på Ryen fant ut at jeg hadde for korte sener på leggen, og at dette muligens var grunnen til legg- og beinsmertene, men at jeg med trening må finne ut om dette er tilfelle. Jeg må kanskje operere leggen hvis det ikke hjelper med trening hos fysioterapauten. De fant også ut at høyre bein er 2 cm kortere enn venstre, og at selve foten er kortere på høyre bein.

Tenk at jeg har vært igjennom så mye, også tok det så langt tid før noen fant rota i problemet!

Dette har blitt oversett siden jeg var liten.

Jeg har gått med dette så lenge.

Hadde jeg fått vite om dette på barneskolen, da hadde det muligens gjort en forskjell. Jeg trur at det hadde hjulpet på det lange løp, og at jeg ikke hadde slitt like mye med problemene jeg har i dag.

Men jeg skal ikke spekulere.

Jeg kjenner jeg er klar for å fokusere på å bli bedre med helsa her og nå, og gjøre tiltak som gjør at jeg blir bedre på en helhetlig basis. Og jeg ser mye lysere på livet nå som jeg vet rota i problemet. Det er nå mye lettere å jobbe med dette videre, og mye bedre enn å ikke vite noe og falme i blinde.

Jeg har fortsatt litt smerter med bruk av sålene, men fysioterapeuten følger meg tett og sammen skal vi jobbe med dette for å komme videre.

Og hvis jeg må operere så gjør jeg det.

Jeg trur jeg har fibromyalgi i tillegg, og psykiske ettervirkninger fra traumer i barndommen. Det er ikke så rart med tanke på hva jeg har gått igjennom. Men disse tingene har jeg vært klar over lenge, og jobber hardt med tiltak for å bli bedre dag for dag.

2020 har derfor vært et bra år i forhold til at jeg har funnet ut en hel del om helsa mi, men jeg har slitt veldig med de tiltakene som går på det å ikke treffe folk og være sosial, det har tæra på meg. Det å bli kjent med flere Oslofolk, og å få nye venner er ikke så lett nå lenger.

Satser på at 2021 blir et enda bedre år!

Godt nyttår til dere alle!

Ta å sjekk ut tidligere innlegg som den unsynlige tilstaden og den usynlige tilstaden del 2 for å få et helhetlig bilde av hvordan alt henger sammen. Helt fra barndommen og fram til idag.

Kjærlig hilsen

Gunhild Torleivdotter